gettyimages-468862522.jpg

ORIGINS

Turkana-kvinner sitter i nærheten av skuret sitt med barn, nær Loiyangalani, Kenya.

Vareutvalgets opphav - afrikanske stammer

Ashanti

Ashanti-folket utgjør den største folkegruppen i Ghana. Tidlig på 1700-tallet grunnla de kongedømmet Asante, et velorganisert samfunn som bestod frem til 1957. De satt på store rikdommer i form av gull, og det tillot dem å bygge en hær og dominere regionen politisk. Gullgruvene ble kontrollert av kongen, og gullstøv ble brukt som betalingsmiddel.

På 1800-tallet handlet ashantiene direkte med Storbritannia og byttet våpen og europeiske varer med gull og slaver som de hadde tatt som krigsfanger. Mot slutten av århundret kjempet de ironisk nok flere kriger mot britene som ønsket å få en slutt på slavehandelen. Disse konfliktene gjorde at kongedømmet gradvis ble svekket. Etter hvert mistet de store landområder, og i 1902 ble Asante innlemmet i det britiske koloniveldet.

Ashanti-folket spilte likevel en viktig rolle i nasjonalistbevegelsen som kjempet mot koloniåket for å danne det moderne Ghana.

I dag lever de fleste ashantiene i Asante-regionen nord i Ghana. De livnærer seg stort sett som bønder og dyrker kakaobønner til eksport i tillegg til jams, kokebananer og andre jordbruksprodukter til hjemmemarkedet. Ashantiene utgjør omtrent 1 million mennesker, og kulturen og tradisjonene setter fortsatt et tydelig preg på det moderne Ghana.

Ashantiene er berømt for gull og messingarbeider, treskjæring, møbler og fargerike, vevde tekstiler kalt kente. Kente-tekstiler, sverd og spyd, bronsekopper og -kar som er brukt i religiøse sammenhenger, oppnår gode priser hos samlere.

Bakuba (Kuba)

Kuba-folket, også kalt bakuba, lever sørøst i Kongo, nær Kinshasa. De kom opprinnelig fra nord, men på veien blandet de seg med mindre folkegrupper før de bosatte seg i området mellom elvene Kasai og Sankuru.

Fra 1600 til 1800-tallet blomstret kongeriket, men i dag har kongen bare en seremoniell rolle. Han kan spore røttene tilbake til rundt 1625 da en mann utenfra dukket opp og presenterte seg som Shyaam a-Mbul a Ngoong. Mannen påstod at han var den adopterte sønnen til en Kuba-dronning, og med det tilranet han seg posisjonen som lokal høvding. Han underla seg alle høvdingsetene og la grunnlaget for et nytt politisk, sosialt og økonomisk imperium.

På 1700-tallet vokste kongedømmet. Samtidig introduserte europeiske handelsmenn jordbruksvarer som mais, tobakk, kassava og bønner fra Den nye verden. Det førte til en jordbruksrevolusjon i Sentral-Afrika. Takket være et velfungerende politisk system, (en valgt politisk ledelse, et avansert rettssystem med en jury, og et unikt sosialt velferdssystem som støttet de svake og sårbare) kombinert med utstrakt handel, ble landet svært velstående.

Eliten i Kuba bestilte store kunstverker, og kongene omga seg med seremonielle gjenstander som de tok med seg i graven. Bakubaene er beskrevet som et folk som ikke forlater livet uten vakre pyntegjenstander rundt seg. De er kjent for raffia-broderte tekstiler, perlebroderte hatter, rikt utskårne beger og smykkeskrin. Imponerende masker – ngari muashe – med flotte geometriske mønstre, tekstiler, frø, perler og skjell er de mest ettertraktede gjenstandene.

Batonga

Tonga-folket eller batonga, lever sør i Zambia, nord i Zimbabwe, og nord-vest i Mosambik, i områdene rundt byen Tete. Flesteparten, ca. 300 000, slo seg ned ved Karibasjøen i Zimbabwe etter at Karibademningen ble bygget på 1950-tallet.

Folkegruppen stammer opprinnelig fra Sentral-Afrika, men de slo seg ned i Zimbabwe rundt år 300 e.Kr. Så sent som på 1970-tallet levde de fremdeles i en stammetilværelse og livnærte seg som bønder. Kvinnene kledte seg i tradisjonelle perleskjørt og gikk med bar overkropp ute på jordene og hjemme. Både menn og kvinner skar seg i kinnene og fjernet to fortenner. Praksisen skyldes en brutal fortid. Det var en måte å gjøre unge mennesker lite attraktive for slavehandel på. Mange sentralafrikanske stammer ble angrepet av arabiske slavehandlere som var stasjonert på Zanzibar og på østkysten av Afrika, og dette er del av den tragiske arven de bærer med seg.

Etter frigjøringen fokuserte myndighetene i Zimbabwe på å gi folk på landsbygda en skikkelig utdanning. Resultatet ble at mange batongaere forlot landsbygda og flyttet til byene eller til utlandet på jakt etter en bedre økonomisk fremtid.

Kvinnene er kjent for vevteknikken sin og har i århundrer laget kurver – binga – av palmeblader. Kurvene har vært brukt til å frakte mais og durra fra åkeren, og hver kurv har sitt eget unike, håndvevde uttrykk. Etter som produksjonen av disse kurvene har økt, har de fått et mer ensrettet design, men de er fortsatt håndlaget av materialer som sankes ved elvebredden langs Zambezi.

Baule

Historien om hvordan Baule-folket slo seg ned i deler av Ghana og på Elfenbenskysten er tett knytt til ashanti-folket og Asante-imperiet.  Baule-dronningen Aura Poku nektet å underkaste seg etter at hæren ble slått av ashanti-styrker. I stedet førte hun folket vestover til det som nå er kjent som Elfenbenskysten.

I dag bor en av hennes mannlige etterkommere i palasset hun bygde. Han er anerkjent som baule-folkets konge, selv om han har mer seremoniell betydning enn utøvende makt.

Baule-folket lever i et matriarkalsk samfunn der kvinners rettigheter er hellige. Slektslinjen følger moren, og kvinnene har samme muligheter som menn

Jams er det viktigste jordbruksproduktet, i tillegg til noe mais. Kakao og kolanøtter er viktige eksportvarer og dyrkes på plantasjer, ofte eid av utenlandske selskaper som benytter seg av gjestearbeidere fra nabolandet Burkina Faso. I likhet med mange land i dette området som ble utsatt for atlantisk slavehandel, dyrker de jordbruksvarer som i sin tid ble innført fra Amerika. På markedene selges mais, kassava, pepperfrukter, peanøtter, tomater, squash og søtpoteter som sammen med lokalt håndverk og importerte varer er grunnlaget for den lokale økonomien. Markedene er åpne hver fjerde dag og er i hovedsak drevet av kvinner.  

Baule-folket lager håndlagde ting av ulike materialer. De er først og fremst kjent for masker og figurer i tre, og i likhet med ashanti-folket lager de seremonielle gjenstander i gull og messing.

Chewa

Chewa-folket, eller achewa, bor spredt i deler av Malawi, Kenya og Zambia, og har migrert fra det som i dag er kjent som Den demokratiske republikken Kongo. De fleste bor i Malawi hvor de utgjør landets største etniske gruppe med over 1 million mennesker. Chewaene driver med jordbruk, fiske og husdyrhold, og språket chichewa er i tillegg til engelsk det offisielle språket i Malawi.

Kvinner har en spesiell posisjon i Chewa-samfunnet. Eiendomsretten og retten til jord, går i arv gjennom moren. Når avlingene blir solgt, tilkommer inntektene kvinnen i huset, og landsbyene ledes av en mannlig og en kvinnelig leder i fellesskap.

Chewa-folket er mest kjent for masker og de lukkede samfunnene som kalles nyau. Dans er en viktig del av seremoniene deres, og danserne bærer utskårne masker som representerer forfedrene, eller symboliserer følelser som sjalusi og grådighet.

Ifølge chewa-folket reinkarneres forfedrene gjennom etterfølgernes barn, og under navneseremonien til den nyfødte kommer de tilbake for å leve i samfunnet igjen. Når man oppkaller barnet etter en forfar symboliserer det forbindelsen mellom liv og død.

Chewaene er dyktige treskjærere, og håndverket føres videre fra generasjon til generasjon. I tillegg til maskene, skjærer de også ut bilder som beskriver hverdagslivet i Afrika. Disse bildene er høyt verdsatt av samlere – ikke bare fordi de forteller en historie om et samfunn som ikke har tradisjon for å tegne og skrive, men også på grunn av den relative sjeldne tresorten kunstnerne bruker.

Dogon

Dogon er et urfolk som holder til på sentralplatået i Mali i Vest-Afrika. De utgjør mellom 400 000 og 800 000 mennesker, og språket deres tilhører ikke samme språkgruppe som noen andre i regionen. På den måten skiller de seg fra andre folkegrupper.

Utenfor Afrika er de mest kjent for religiøse danser der danserne bruker utskårne og dekorerte masker. Maskene er forskjellige, avhengig av om de blir brukt i begravelsesritualer, for å ønske regnet velkommen, for å feire avlinger eller andre ting. Noen er maskene er flere hundre år gamle og går i arv gjennom generasjoner.

Økt turisme gjør at folkegruppen har større kontakt med omverdenen, og det skaper vesentlige endringer i Dogon-samfunnet. Dansene og de hellige maskene har stor åndelig betydning, og derfor blir ikke maskene brukt like ofte eller i offentlighet i samme grad som tidligere.

For dogon-folket er ikke en maske noe som bare dekker hodet og ansiktet. Den brukes også sammen med blader og annet organisk materiale som dekker kroppen. Maskene er høyt verdsatt, og mange verdifulle masker er nå i hendene på europeiske samlere.

Akkurat som med maskene, blir også enkelte treskulpturer skjermet for nysgjerrige blikk. Kunsten som uttrykkes gjennom skulpturene og dansen, dreier rundt religiøse verdier, idealer og friheter. De er ikke laget for å bli vist i offentlighet, og oppbevares gjerne i skjul hjemme hos familien eller i en helligdom et annet sted. Et hemmelig ritual er knyttet til den symbolske meningen og måten hver gjenstand er laget på.

Fulani

Fulaniene er i hovedsak muslimer og bor spredt over hele Vest-Afrika, fra Tsjadsjøen til Atlanterhavskysten. De er bosatt i Nigeria, Mali, Guinea, Kamerun, Senegal og Niger.

Røttene kan spores tilbake til 400 år e.Kr. Den gangen levde de hovedsakelig som gjetere, og livet og den sosiale strukturen ble styrt av hvor de kunne finne beite til dyrene.

Fulani-folket er verdens største nomade- og gjetersamfunn, og de forflytter seg med dyrene over hele Vest-Afrika. Uunngåelig nok flytter de unge inn til byene, og det blir stadig færre som lever på denne måten. Men det er nomadene som fortsatt regnes som «ekte» fulaniere, og de har en høyere sosial status enn dem som dyrker jorden eller bor i byen. Fulaniere som lever mer bofast er ofte lærere, handelsfolk eller håndverkere som smeder og smykkekunstnere.

De konverterte trolig til islam på 900-tallet da religionen spredte seg fra den arabiske halvøya. Urbane fulaniere er oftest troende muslimer, mens folk på landsbygda har en løsere tilnærming til islam, i den grad de er muslimer i det hele tatt.

For europeiske samlere er folkegruppen kjent for å lage vakre dekorasjoner. De etser sirlige mønstre på kalebasser som brukes som kopper eller til å bære melk eller vann i.

På grunn av religionen består mønsteret bare av geometriske figurer, og disse repeteres og flettes i hverandre. Noen av de større utsmykningene kan være virkelig imponerende.

Himba

Himba-folket i Namibia og Sør-Angola lever i et tørt område rundt Kunene-elva, en av de få elvene i området som har vannføring hele året. De teller om lag 50 000 mennesker som fortsatt lever som sine forfedre, og de nekter å ta inn over seg en mer moderne livsførsel. På den måten har de mye til felles med masaiene i Kenya, selv om de er mer i slekt med herero-folket.

Himba-folket lever av jordbruk og dyrker korn og holder kyr, sauer og geiter. Dagen går med til å stelle dyrene, se til avlingen og å sanke mat, men de bruker også mye tid på å lage enkle og dekorative trefigurer og perlebroderier.

Av alle de afrikanske folkegruppene er himba-folket kanskje det mest slående og lett gjenkjennelige. Kvinnene har karakteristiske fletter på hodet og dekorerer huden med rødbrun oker. Det gjør at de er blitt fotografert og omskrevet i magasiner som National Geographic. De er også kjent for smykkene sine.

Varmen i denne delen av Afrika gjør at de tradisjonelt kler seg i lite klær. Kvinnene har bare på seg et lite forkle og legger i stedet stor vekt på smykker og håndmalte dekorasjoner. De lager ofte enkle, men vakre smykker av alt de kan finne eller bytte til seg.

Himbaene er kjent for å være dyktige håndverkere, og i de senere årene har ulike utviklingsorganisasjoner prøvd å skaffe dem en stabil inntektskilde ved å lære dem opp i treskjæring og veving med bruk av nye materialer som plastrør og plastposer.

Kwhe

Kwhe-folket er en liten gruppe samlere og gjetere som tilhører den etniske gruppen san. San-folket definerer seg ikke som en egen folkegruppe, men hver språkgruppe kaller seg i stedet med et eget navn, og kwhe er en av dem. I sen steinalder levde de som nomader i små familieenheter. De var for små til å motstå angrep fra større og mer organiserte samfunn som tok seg inn på deres territorium. Dermed ble de drevet ut av de frodige landområdene og inn i den barske villmarka i Kalahariørkenen i stedet.

På 1950-tallet jaktet fortsatt tusenvis av san-folk storvilt med giftige piler, og de samlet spiselige planter i Kalahariørkenen i Namibia. Det var en turbulent tid på det afrikanske kontinentet, og khwe-folket ble involvert i konfliktene som raste i området. Mennene ble ofte rekruttert som soldater, fordi de var kjent for å ha en nesten magisk evne til å følge spor. Mange mistet livet i krigshandlingene, og i tillegg tapte de landområder hvor de tradisjonelt hadde jaktet og sanket.

Det har vært gjort mange forsøk på å «ta vare på» san-folket og få dem til å bli bofaste. Spesielt med fokus den lille gruppen av kwhe-folk som led under åket av den portugisiske kolonialismen og de interne separatistkampene i Namibia.

Det å bo i permanente boliger har brutt med den gamle levemåten deres. Mange av tradisjonene deres – som folkeminner og historiefortelling, sporjakt, tradisjonell musikk og dans har gått tapt. Det er satt i gang prosjekter med å selge kurver vevet av myke røtter fra ørkenplanter for å støtte skoler og et kultursenter for å bevare språket, tradisjonene og håndverket.

gettyimages-458733231.jpg

Menn fra en Dogon-stamme danser med sine tradisjonelle masker på hovedtorget i landsbyen Tireli, Mali.

Luvale

Luvale-folket holder til i skogene i Miombo nordvest i Zambia og sørøst i Angola. Dette er fortsatt et uveisomt og ufremkommelig område, med lite infrastruktur som veier og elektrisitet.

Bosetningene til luvale-folket var omgitt av chokwe-folket i de mer sentrale delene av det sørlige Afrika, og lunda-folket som dominerte i områder av Angola. Derfor hadde de ikke noen lokal betydning før i siste halvdel av 1800-tallet. Da ble det anlagt handelsruter fra områdene til chokwe-folket frem til kysten av Angola for å frakte gummi og elfenbein til europeiske skip.

Luvale-folket bodde strategisk til og kunne opptre som agenter og tilby transport gjennom det ulendte landskapet. Selv om den nye rikdommen gjorde at kongedømmet Chokwe vokste, klarte luvale-folket å bevare uavhengigheten i de fjerne og utilgjengelige landsbyene i skogen.

De lever av å dyrke kassava, jams og peanøtter. Tobakk og hamp brukes som snus, mais dyrkes til ølbrygging, og de har lange tradisjoner for birøkt. I tillegg holder de husdyr som sau, geit, gris og kylling.

Maskene de lager brukes gjerne i danser og innvielsesseremonier og for å markere territorier. Luvalene er dyktige håndverkere, kjent for å flette kurver, veve matter og lage stoler av lokal hardved. Kurvene brukes vanligvis til å oppbevare gryn eller maismel i.

Masai

De fargerike draktene til de berømte masai-krigerne i Kenya og Tanzania gjør dem til en av de mest kjente folkegruppene i Afrika. De røde draktene og vakre perlearbeidene er et uttrykk for mannens status og sosiale rang. Alder eller grad markeres gjennom spesielle perlemønstre, i hårstilen eller måten han bære det tradisjonelle kledet og kappen på.

Det å beskytte gruppen og passe dyrene betyr alt for masai-mannen. Historisk sett var det å drepe en løve med spyd en velkjent overgangsrite når en masai skulle gå fra å være gutt til å bli mann. Hvis han ville gifte seg og stige i aktelse hos de andre krigerne, måtte han slå i hjel en løve og dekorere den tradisjonelle klesdrakten sin med manken, klørne og halen. I dag har de sluttet å drepe løver, annet enn i de tilfellene hvor husdyrene er truet.

Kvegdrift er navet i kulturen og økonomien deres. Det er de unge mennene som passer dyrene. De bor i små leirer og forflytter seg hele tiden i konstant jakt på vann og gode beiteområder. Masaiene er dyktige kveghandlere og hadde en gang et tvilsomt rykte som kvegtjuver.

Mens samfunnet rundt dem er blitt mer urbanisert og moderne, holder masaiene stolt fast på den tradisjonelle levemåten sin. En masai i tradisjonell drakt er ofte å se i byer som Nairobi hvor de selger kveg for å sørge for nye forsyninger. Perlearbeider, spyd og skjold er ettertraktede objekter for turister og samlere.

Mashona

For nesten tusen år siden bygde forfedrene til shona eller mashona, store steinbyer som Store Zimbabwe sør i Afrika. Nå bor de fleste shonaene i Zimbabwe, men mange har også emigrert til Sør-Afrika, Botswana, Zambia og Mosambik.

Kulturelt sett er shonaene gjetere som dyrker jorden og passer dyrene. Kunstnerne, er kjent for å lage steinskulpturer. Disse kalles shona-skulpturer og har vært en del av kulturen siden 1000-tallet da Store Zimbabwe, et arkeologisk under og arkitektonisk mesterverk, ble bygd.

Selv om etterkommerne etter dem som bygde Store Zimbabwe har tradisjon for å hugge i stein, var håndverket lite kjent før på 1950-tallet. I 1957 grunnla den tidligere kuratoren ved Rodin-museet i Paris et nytt nasjonalgalleri i Salisbury, hovedstaden i det som den gangen var Rhodesia.

Frank McEwan ble fascinert av de historiske steinfigurene av fugler og begynte å kjøpe mashona-skulpturer. Han videreformidlet interessen til internasjonale kontakter, og snart begynte samlere å slåss om verkene til noen av Zimbabwe-skulptørene som nå er blitt internasjonalt anerkjent.

Shonaene er også musikalske og har en musikktradisjon som dreier rundt «mbira», en liten fingerharpe som består av en treplate med flate metalltangenter. Zimbabwes store musiker, Oliver Mtukudzi, var den som brakte «tuku-musikken» ut i verden. Som han sa: «jeg er stadig på leting etter lyden av en mbira i strengene på en gitar». Nå lages instrumentene for turistmarkedet, men man kan også komme over enkelte gamle, tradisjonelle mbiraer og mbiraer i private samlinger som er til salgs.

Samburu

Samburu er gjetere og delvis nomader og holder til i høylandene nord i Kenya. De driver med kyr, men også noe sau, geit og kamel. Folket er i slekt med masaiene, med lignende tradisjoner og måter å organisere samfunnet på.

De snakker en dialekt av maa som er et nilotisk språk. Det kalles også De store sjøers språk, en språkgruppe som snakkes i flere områder fra den nordvestre delen av Den demokratiske republikken Kongo, gjennom den sørlige delen av Sudan og deler av Uganda og Kenya til Tanzania. Folkegruppen inkluderer masaier, samburu og turkana.

Unge samburu-menn har ansvaret for gjeterflokken, og helt fra barnsbein av går de gjennom tester og oppgaver for å bli krigere. I løpet av denne prosessen lærer de om naturen og miljøet og opparbeider seg en imponerende kunnskap om dyreliv, vekster og vannårer i området.

I Kenya ligger det mange kjente viltreservater og safariområder. Siden 1960-tallet er dyrelivet, spesielt elefanter og neshorn, blitt utsatt for et stort press fra snikskyttere. Mange jobber for å bevare og gjenopprette villmarka, men det er få som er klar over hvilken viktig rolle samburene spiller i dette arbeidet. De bruker sin unike kunnskap om naturen og rekrutteres og trenes opp som vakter i en evig kamp mot snikskytterne.

Teke

Teke er den eldste gruppen av bantu-folk i republikken Kongo. Ordet «teke» betyr å kjøpe på deres eget språk bateke, og det stammer trolig fra den gangen de var handelsfolk og handlet med mais, korn og tobakk.

Selv om handelsmennene var mektige, var det tradisjonelt smeder som ble valgt til høvdinger. I likhet med de fleste folkegruppene i Kongo, tror de nemlig på ånder og at forfedrene deres beskytter dem mot dem. Besvergelser, forbannelser og ofringer er en del av dagliglivet. Smeder og metallarbeidere nøt stor anseelse, fordi kunnskapen ble formidlet fra generasjon til generasjon. Håndverket deres ble nesten sett på som magisk, og overtroen, der åndene smøg seg omkring, gjorde at høvdingen måtte beskytte folket gjennom tradisjonelle seremonier.

På 1800-tallet ble Kongo gradvis kolonisert av franskmennene, og det gjorde at mange samfunn ble fortrengt og tradisjonene ble truet. Kristne misjonærer og nybyggere hadde ikke akkurat noe til overs for tekenes åndeverden og gjorde sitt beste for å undertrykke den. Det gjorde at åndeseremonier og spirituelle danser gikk under jorden.

I dag er teke-folket kjent for kunsthåndverk – spesielt masker. Maskene brukes gjerne når noe skal feires, som bryllup, begravelser og overgangsritualer for unge menn. Maskene er oftest måneformede, fargerike og med abstrakte tolkninger av menneskeansiktet. De som bærer maskene, er del av et lukket samfunn kalt kiduma. De har aner tilbake til kolonitiden og har ansvar for all spirituell og åndelig praksis.

Tuareg

Tuaregene er et nomadefolk som har levd i små grupper i ørkenen i Sahara siden 300 og 400-tallet. De beveger seg på tvers av landegrensene, gjennom Niger, Mali og Burkina Faso, men også inn i sørvest-Libya og de sørlige delene av Algerie.

De kalles også «det blå folket», fordi de kler seg i indigofargede kapper og turbaner. Trolig nedstammer de fra berberne i Nord-Afrika, og bidro til å spre islamismen til folk i ørkenområdene. Det skyldes dels at de var kjent for å være rå i strid, men også at de i flere hundre år kontrollerte handelsrutene gjennom Sahara.

Hos tuaregene er det vanligvis ikke kvinnene som bærer slør, men mennene. Turbanen har en lang ende som de bruker til å skjule ansiktet med. Det sies at sløret holder onde ånder borte, men det er trolig bare en overtro som er skapt for å understreke hvor viktig der er å beskytte ansiktet ute i den brennende ørkenen. Sløret dekker alt unntatt øyne og neserot.

Overtro og frykten for djinn – ørkenånder – gjør også at de bærer dekorative amuletter som inneholder hellige gjenstander. Etter islamismens inntog betyr det oftest vers eller utdrag fra koranen.   

Kunsthåndverket består gjerne av smykker og sadeldekor i lær og metall med intrikate, geometriske mønstre. For et folk som har var på stadig vandring i den ugjestmilde ørkenen, måtte verdigjenstander og eiendeler ha en funksjon eller kunne bæres med seg, enten av eieren eller av dyrene deres. Sverd og dolker er derfor vakkert utsmykket.

gettyimages-1169195594.jpg

Maasai menn og kvinner iført tradisjonell kjole som en del av en lokal landsbyseremoni Mara, Kenya.

En ung Himba-kvinne, iført tradisjonelle stammeklær, frisyre og smykker, står ved siden av en flokk geiter på landsbygda, Namibia.

Turkana

Turkana-folket er opprinnelig fra Sudan og lever i områdene rundt de tørre og sandete slettene ved Turkanasjøen og over mot grensen av Uganda nordvest i Kenya. Hit flyttet de for omkring 200 år siden etter å ha kjempet innbitt mot britenes inntog i Sudan. Det ga turkanaene et rykte som hensynsløse og modige krigere. Turkanaenes motstand og det ugjestmilde terrenget gjorde at britene ikke klarte å ta over kontrollen av disse områdene før i 1942.

Turkanene er halvnomader. De forflytter seg med sesongene og oppsøker de samme beitemarkene hvert år. I regntiden slår de seg ned i lengre perioder for å dyrke korn og grønnsaker. Derfor bygger de bare midlertidige hus av greiner og palmeblader med gjerder av tornekratt for å beskytte seg mot rovdyr.

Fordi de holder fast ved nomaderutene, slåss turkanaene fortsatt om omstridte landområder. De havner i konflikt med Sør-Sudan og kommer på kant med de nasjonale styrkene i Kenya. 

I likhet med masaiene gir turkanene kyrene sine navn, de synger for dem og steller for dem. Melk, smør, ghee, yoghurt og blod er en viktig del av kostholdet deres.  Hud, horn og bein fra dyrene brukes til klær, husly og dekorasjoner. Turkanaene holder også kameler som gir dem melk og kjøtt og benyttes som brudepris eller medgift.

Håndverket er stort sett laget av det de kan få fra dyrene eller sanke i naturen rundt seg. Kvinnene bruker mengder med fargerike perlekjeder for å fremheve halsen, og vever vakre kurver av røtter fra ville vekster.

 

Yoruba

Yoruba-folket bor spredt over hele Vest-Afrika, også i Benin, Ghana, og Togo, men flesteparten holder til vest i Nigeria. Dette er den største etnisk afrikanske gruppen sør for Sahara, og de utgjør opp mot 21 prosent av befolkningen i Nigeria.

I løpet av fire hundre år med slavehandel, ble Yoruba kjent som Slavekysten. Tragisk nok ble et ukjent antall yorubaer sendt til Amerika. I flere deler av Karibia og Sør-Amerika har de klart å bevare religionen i kombinasjon med kristendommen. Tradisjonene har overlevd og er overraskende like på begge sider av Atlanteren.

Yorubaene er kjent for å være noe av de dyktigste og mest produktive håndverkerne i hele Afrika. Tradisjonelt har de jobbet som smeder, drevet med lærarbeider, veving, glassmaking og treskjæring. I den komplekse markedsøkonomien i tett befolkede urbane områder i det moderne Yoruba, støtter folk opp om kunst og kunsthåndverk.

Vanligvis er det kvinner som har vært pottemakere og laget palmeoljelamper, krukker for å frakte og oppbevare væske, og tallerkener til matlaging og servering. Både menn og kvinner vever tekstiler av råsilke og lokal bomull. De lager også broderier og jobber som skreddere og syersker. Mennene lager i tillegg matter og bager.

Treskjærere, alltid menn, lager alt fra masker til figurer og boller. Noen av dem jobber også i bein, elfenbein og stein. Smedene smir bruks- og pyntegjenstander i både jern og messing.

Zulu

Orde zulu betyr Himmel, og amazulu-folket er derfor folket fra himmelen. Zuluene utgjør om lag 12 millioner mennesker og utgjør den største etniske gruppen i det sørlige Afrika. De er i hovedsak bosatt på østkysten av Sør-Afrika, i provinsen KwaZulu-Natal.

Tidlig på 1800-tallet fikk en stor militær stateg en tanke om å forene flere nguni-klaner i en sterk afrikansk enhet som kunne utfordre det britiske imperiet. Han het Sigidi kaSenzangakhona, kjent som Shaka.

I likhet med alle gutter i zulu-klanen, var han trent som kriger, men han syntes at måten de brukte kastespyd i kamp på var latterlig. Han tok kontakt med smedene som hadde en nærmest mytisk status i klanen og fikk laget et kort spyd som var egnet til å stikke med. Spydet, kjent som assegai, ble brukt sammen med et lett, men solid skjold av kuskinn, og med dette trente han opp en gruppe krigere i nærkamp.

Shaka Zulu klarte å underlegge seg over 100 høvdingedømmer i sin regjeringstid fra 1816 til han ble myrdet i 1828. I 1879 klarte amazuluene å nedkjempe de britiske kolonistyrkene i slaget ved Isandlwana.

Etter å ha innlemmet så mange ulike folkeslag er zuluens kunst- og håndverkstradisjoner blitt rike og mangfoldige. De er kjent for perlearbeider, kurvfletting og keramikk. Kurvene veves av tørket gress, tynne kvister, palmeblader og gamle telefonledninger. Keramikken av elveleire formes med en eldgammel pølseteknikk, og krukkene dekoreres med nydelige mønstre som risses inn i leiren.

gettyimages-1194616698.jpg